Mellom 1950 og 1970 ble personbilen et stadig vanligere syn i Norge. Påvirkningen den hadde var enorm, og fikk blant annet mye å si for reisevanene våre, hvor vi bodde, hvordan varer ble fraktet og hva vi gjorde på fritiden. Bilen ble et symbol på både uavhengighet og velstand. De første årene var det ingen som snakket om forurensning og andre problemer vi i senere år har begynt å knytte bilkjøring til.
Personbilen åpnet mange dører, og det var kanskje særlig de amerikanske modellene som fenget oss. Fra 1964 begynte store og små å drømme om å eie en Ford Mustang de kunne kjøre rundt i, og dette merket var langt ifra det eneste. Bilen var ikke lenger forbeholdt overklassen, slik den hadde vært før krigen. Plutselig fikk vi en aldri så liten smak av den amerikanske drømmen her i Norge, særlig etter at bilrasjoneringen forsvant i 1960.
I en egen klasse
Etter hvert som bilen ble allemannseie kunne vi også kjøpe oss biler fra land som England, Frankrike og Tyskland, men et særegent miljø for amerikanske biler skulle ta form. De amerikanske modellene var ofte større og tyngre, og skilte seg en del fra samtidens biler som ble importerte fra andre land. Selv utenforstående kan ofte skille en eldre amerikansk modell fra en europeisk bil av samme årgang, rett og slett fordi de skiller seg ut.
Vi er mange som synes at produksjonsårene mellom 1950 og 1970 var en storhetstid for amerikanske biler, noe som gjenspeiles i de ulike klubbene dedikerte til veteranbiler her til lands. I garasjene og låvene til medlemmer av American Car Club of Norway finner du ofte biler fra dette tidsrommet, og alle som har sittet på i en gammel modell vil ha lagt merke til hvilket blikkfang disse bilene er.
Mer enn et fremkomstmiddel
Selv i dag, hvor vi ser Teslaer og andre moderne kjøretøy på veiene, er det få om noen biler som fanger blikkene til mannen i gata mer enn en stor og gammel amerikaner. Det er fortsatt noe glamorøst og luksuriøst med en åpen Dodge Challenger fra 1970. Mange av oss har gamle biler vi bare kan bruke om sommeren, eller som ikke går i det hele tatt. Likevel lar vi dem stå i garasjen, polerer og mekker på dem.
Kanskje bruker vi en helt annen bil på våre daglige kjøreturer til jobb og andre steder, men kjøregleden en gammel amerikaner gir kan vi ikke få av en nymotens Tesla eller for den saks skyld en Dodge Challenger produsert i 2020. At en gammel ikke lenger har samme nytteverdi betyr på ingen måte at vi kvitter oss med den, og det viser at en bil er så mye mer enn et fremkomstmiddel.